Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i 25 år.
Det ulmer i forholdet mellom Norges Golfforbund og en del toneangivende medlemsklubber.
Dette toppet seg med et oppslag i Finansavisen 15. oktober der det ble hevdet at det var mytteri på gang i Golf-Norge.
Senere har vi fått forsikringer fra Lars Hjorth, som stod fram i artikkelen på egne vegne og som daglig leder i Holtsmark GK, om at han aldri har brukt eller tenkt ordet mytteri.
– Ordbruken er helt og holdent et utslag av en overivrig desksjefs ønske om å selge flere aviser og må stå for Finansavisens regning, sier Lars Hjorth.
Vi tror han på det. Og vi tror han også når han sier at hensikten aldri har vært å melde seg ut av NGF, men å sette fokus på de rammebetingelsene for drift som golfbanene pålegges av forbundet.
Dette er nettopp kjernen av problemet. Golfforbundet er en del av idrettsbevegelsen i Norge, og er av Norges Idrettsforbund underlagt strenge regler for sin drift.
I prinsippet skal ikke golfforbundet legge seg opp i hvordan banene driver sin virksomhet eller hvem de slipper til på anleggene.
Dette fordi det ikke er banene, men golfklubbene, som er medlem i Norges Golfforbund.
Skoen begynner å trykke når et baneselskap og en klubb som er medlem i NGF skal samarbeide. Klubben ønsker tilgang til golfbanen samt klubbrettigheter som sloping av bane, utstedelse av golfkort, tilgang til kurs, materiell eller NGF-turneringer.
Da er golfforbundet forpliktet, gjennom NIFs lov, til å kontrollere at samarbeidet skjer innenfor de retningslinjer som er trukket opp for norsk idrett. Dette har blant annet med tilgangen til offentlige midler å gjøre.
Offentlige myndigheter stiller krav til hvordan offentlige midler skal forvaltes, enten vi snakker om spillemidler til anlegg, lokale aktivitetsmidler, grasrotandelen, momskompensasjon for frivillige organisasjoner og så videre.
For baneselskapene, som har investert millioner og atter millioner i dyre anlegg, er det en bitter pille å svelge at et utenforstående organ skal legge seg bort i hvordan selskapet skal drive for å rekruttere flere brukere.
Pillen er faktisk mer enn bitter. Det er ikke vanskelig å sette seg på baneeierens side av bordet og se at pillen blir uspiselig i en tid hvor antallet golfspillere stagnerer, antallet spilte runder går ned, sponsorkronene blir færre og omsetningen i proshop og klubbhusrestaurant synker.
Det er altså nedgangstidene som har fått det til å ulme, og stadig flere i Golf-Norge hevder at Norges Golfforbund ikke har en markedsorientert kultur.
Det er kanskje ikke så rart. Generalsekretær siden 2000, Geir Ove Berg, har sin bakgrunn som kommunal pamp i Bærum. Presidenten gjennom årtusenets første tiår, Christian Anker-Rasch, har som jobb å forvalte en familieformue. Mens nåværende president, Jon Kåre Brekke, er advokat.
Det sier seg nesten selv at det ikke blir mye markedsorientering av slikt …
Det er heller ikke vanskelig å se at på 1990-tallet, da golfveksten startet i Norge, så var det nettopp markedsorientering som preget regimet og deres satsing for å utbre sporten.
Daværende generalsekretær Åge Styve hadde bakgrunn som direktør i databransjen mens president Morten Erichsen eier og driver det største importselskapet for golfutstyr. Begge de øverste lederne hadde altså genene innen markedsorientering.
I dag, et drøyt tiår senere, er golfforbundet fraværende i mediebildet. NGF går ikke på selvstendig initiativ ut med fanesaker i media. NGF deltar ikke i debatten annet enn som brannslukkere. NGF deltar helst ikke på publikumsarrangementer. Mens den nye presidenten har vært usynlig siden han overtok i desember.
Dette er så fjernt fra markedsorientering som en kan komme. Og sponsorinntektene faller, i fjor endte de på 40 prosent av budsjett.
Dette er altså bakteppet for stormen artikkelen i Finansavisen skapte.
Spørsmålet blir ikke hva som er saken (den er opplagt), men hva som kan gjøres for å løse den.
Kan NGF bli markedsorientert? Ja, det er klart de kan. Men det krever mye av selvinnsikt og selvransakelse.
Men uansett om NGF blir markedsorientert eller ei, løser det ikke problemet med at idrettens lover vil sette begrensninger for baneselskapenes aktivitet.
Det finnes faktisk en annen vei. Spørsmålet blir om noen tør å gå den: Nemlig å skille mosjon og idrett.
Idrettsdelen er det Norges Golfforbund som er aller best skikket til å ta vare på. Forbundet har en velfungerende og godt oppbygget idrettsavdeling, som nyter godt av golfens tilhørighet til Norges Idrettsforbund.
Det er imidlertid ganske mange av oss som ikke driver golf som idrett, men som mosjon. På lik linje med at vi går på ski, sykler eller jogger.
En person som spiller golf, går på ski, sykler og jogger er (sannsynligvis) ikke medlem av et lag tilsluttet Norges Skiforbund. Heller ikke Norges Sykkelforbund eller Norges Friidrettsforbund. Men nesten garantert medlem av et lag tilsluttet Norges Golfforbund.
Hva har da jeg, mann (57) med økende middelhandicap, behov for av sentrale tjenester. Noe forenklet; bare et system som ivaretar mitt golfhandicap.
Og kanskje av og til delta i hyggeturneringer á la Nordea Pairs.
Men trenger jeg et golfforbund for å få levert disse tjenestene? Per i dag gjør jeg det. Mer fordi det er blitt slik enn fordi det er slik det må være.
Tolv av baneselskapene i Norge, blant dem Lars Hjorths Holtsmark Golfbane AS, har gått sammen i Foreningen for Norske Golfbaner (FNG).
Hva om vi et øyeblikk tenker utenfor boksen? Ser over gjerdet til skisporten. Foreningen til Ski-idrettens Fremme, i daglig tale Skiforeningen, ble stiftet 4. januar 1883.
Formålsparagrafen har vært den samme siden 1883, og vil forbli den samme også de neste 100 år i følge foreningens hjemmeside: «Skiforeningen er åpen for alle og har som formål å virke for utbredelse av skiidrett og annet friluftsliv. Foreningen arrangerer Holmenkollrennene».
La oss tenke videre. La oss tenke oss at FNG endrer navn til Foreningen for Norsk Golf. La oss tenke oss at FNG endrer formålsparagraf, som lyder som følger: «FNG er åpen for alle og har som formål å virke for utbredelse av golfidretten».
La oss tenke oss at det hører to golfklubber til hver golfbane. Akkurat som to fotballag kan dele en fotballbane, flere håndballag én idretthall og så videre.
La oss bruke Holtsmark som eksempel siden det var Lars Hjorth som kastet hansken: Holtsmark GK består, som medlem av NGF. Alt Holtsmark i dag driver med som har med aktiv idrett å gjøre, samles der.
I tillegg dannes Holtsmark FNG, en forening åpen for alle, men med et tilbud tilpasset dem som vil ha golf som mosjon. Samme modell innføres i andre klubber.
Selv om hver eneste av landets rundt 180 golfklubber deler seg på den måten, beholder altså NGF sin medlemsmasse. Som ikke er på 120.000 medlemmer, men på 180 medlemmer.
Tjenester rundt handicap og booking for FNG-spillerne kan kjøpes av NGF, GolfBox finnes og er bra.
Om NGF ikke vil selge tjenestene, finnes det for øvrig nøkkelferdige handicapsystemer på markedet. Rimelige er de også.
Det finnes muligens minussider. Men plussidene er flere. Ikke minst at baneselskapene slipper mange rigide fordringer knesatt i idrettes lovverk.
Som at ikke daglig leder i en klubb eller andre som har golf som jobb kan være tillitsvalgt, og følgelig ikke har tale- eller stemmerett på golftinget.
Dette en stor hemsko for golfidretten, og det grenser til idioti at de som har best og lengst kunnskap ikke får være med å bestemme. Foreningen Norsk Golf vil ikke behøve å ta slike hensyn.
Konklusjonen er altså enkel: Vi trenger Norges Golfforbund! Men ikke til alt …
