Kor e alle helter hen? spør Jan Eggum i sin berømte sangtekst. - De er i alle fall ikke i Korea, svarer Jan E. Espelid.
Jan E. Espelid er sjefredaktør i Norsk Golf og Golferen.no
(SUNNINGDALE, LONDON) Kvelden før Women’s British Open startet, på en pub her i den idylliske småbyen Sunningdale, slo jeg av en prat med en av spillerne som er med i turneringen .
Hun hadde cola i glasset, jeg et Farris-lignende, boblende mineralvann. Bare så du forstår at det ikke var alkohol med i spillet.
– Hvem skal du spille med i morgen? spurte jeg.
– Ping og Pong, kom svaret lynkjapt.
Så la hun til:
– To av koreanerne, altså.
Nå vil kanskje du, kjære leser, tro at denne spilleren, en ganske så profilert europeiskfødt spiller, er en usympatisk rasist av verste sort.
Og jeg kan til en viss grad se at det er mulig å tolke uttalelsen slik. Men jeg vet at denne spilleren ikke er alene om å ”ikke se forskjell på koreanerne”.
Og jeg tror, nei vet, at uttalelsen ikke har noe med rasisme å gjøre. Det er nemlig slik at for de aller fleste – publikum, presse og spillerne – har de koreanske spillerne en tendens til å gå litt i ett med hverandre.
Det har ikke bare med fremmedklingende navn og fremmed kultur å gjøre. Det har like mye med at de 31 koreanske spillerne i damenes British Open golfmessig er formet over den samme lesten.
Ute på banen er de mer fokusert enn en fuglehund som værer en rype. De går inn i sitt eget skall og forblir der hele runden. Ikke prater de (særlig) med medkonkurrentene, og ikke fokuserer de på noe annet enn neste slag.
Koreanerne er lært opp til å tenke prestasjon, ikke resultat. De viser sjelden aggresjon over et mislykket slag – like sjelden som de jubler over en birdie som faller midt i hullet.
På treningsfeltet viser de koreanske spillerne den samme metodiske roen der de står og chipper time etter time eller putter til mørket senker seg.
At denne typen spillere ikke er særlig publikumsvennlige, sier seg selv. Det er få av dem som blir omfavnet av golfverdenen; det er få av dem som blir helter … annet enn i hjemlandet.
Men fra et golfmessig synspunkt, der hele ideen er å få ballen fra utslagsstedet og ned i et hull langt borte, er det ingen som helst tvil om at det er en suksess.
Den koreanske måten virker, det ser vi hver eneste uke på LPGA.
Kanskje det er på tide for europeere og amerikanere å forsøke å lære litt av koreanerne?
Ellers kan vi oppleve at hele dametouren ender opp som LPGAsian Tour om noen år.
En tour der de beste spillerne ikke byr på seg selv, skaper ingen helter i golfpublikums hjerter.
Det ville være dårlig nytt for golfinteressen i USA og Europa.
