Jan E. Espelid er sjefredaktør i Norsk Golf og Golferen.no
(SUNNINGDALE, LONDON) Man trenger ikke være prest for å ha medfølelse med Annika Sörenstam om dagen. Heller ikke Annika-fan (og hvem er ikke det?).
Dette året skulle bli Annika Sörenstams æresrunde.
Resten av 2008 skulle bli en eneste lang signingsferd fra hun midt i mai slapp nyheten om at hun legger opp til hun setter siste putt i Singapore 30. november.
Og året begynte virkelig strålende for spilleren som var nummer én på verdensrankingen fra 2001 til 2007.
Etter en skadeforfulgt fjorårssesong slo hun tilbake med seier i årets første LPGA-turnering.
På de første åtte turneringene hadde hun sju topp-10 plasseringer, blant dem andreplass i årets første major (Kraft Nabisco) og seire i både Stanford International Pro-Am og Michelob Ultra Open, som ble hennes 72. LPGA-seier.
Så kom helgen 15. til 18. mai. Annika innledet Sybase Classic med å offentliggjøre at dette blir hennes siste sesong.
Turneringen endte med en 11.-plass.
Deretter har hun hatt følgende plasseringer: Delt 32., delt tredje (bra!), delt 33., delt 24. og delt 17.
I British Open klarte hun ikke å bryte den negative trenden, hun klarte så vidt cutten og ble til slutt nummer 24.
Den som skal slutte, har sluttet er en erfaring de fleste som har vært i arbeidslivet noen år har gjort seg.
Jeg tror det er det som har skjedd med Annika.
Hun svinger like bra som i sine glansdager. Nærspillet er bra og hun putter bra.
– Men av en eller annen grunn kan jeg ikke score lenger, sa hun i Sunningdale fredag.
Og la til:
– Siden jeg gikk ut med beskjeden om at jeg slutter, har jeg ikke hatt noe flyt.
Noe av problemet tror jeg er at alle turneringer Annika har stilt opp i siden 15. mai med ett har blitt hennes siste.
Under U.S. Open ble hun spurt om hvordan det føltes å skulle spille sitt siste U.S. Open.
– Det er selvfølgelig vemodig, men hver turnering er min siste nå. Forrige uke var mitt siste Wegman, uka før det mitt siste LPGA-mesterskap, sa hun da.
British Open er hennes siste major, og spørsmålet om hvordan det føles stilles igjen og igjen og igjen, til kjedsommelighet.
Og Annika svarer igjen og igjen og igjen, til kjedsommelighet:
– Hver turnering er min siste nå …
Var det da, i etterpåklokskapens lys, riktig å offentliggjøre at hun legger opp over et halvt år før hun de facto gjør det?
Annika mener ja.
– Jeg følte et ansvar for folk rundt meg å gjøre det – overfor mine sponsorer, overfor dere i media, overfor fansen.
Å føle ansvar er selvfølgelig edelt. Men overfor publikum og oss pressefolk trengte hun egentlig ikke føle noe ansvar for å gå ut med nyheten så lang tid i forveien.
Overfor sponsorene er det noe annet. Avtaler som er i ferd med å gå ut, avtaler som skal forlenges, nye avtaler som skal forhandles … det er soleklart at Annika Sörenstam var nødt til å orientere sine viktigste forretningspartnere om at dette blir hennes siste sesong.
Spørsmålet blir om det i så fall kunne holdes hemmelig.
Det tror jeg Annika innså ville være umulig. En eller annen lekkasje ville det garantert bli.
Det var det som var Anikka Sörenstams dilemma når beslutningen først var fattet …
