Når Lørdags-VG bretter Suzann Pettersens liv som LPGA-stjerne ut over seks sider er det mer verdt for norsk golf enn noen festtale, mener Jan E. Espelid.
Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i 25 år.
Lørdag 13. november fikk vi som kjøpte VG et sjeldent innblikk i hvordan livet til Suzann Pettersen arter seg.
Artikkelen, som begynner med å fortellet at den nyinnkjøpte lampen på 40 kilo blir for liten i hallen i hennes villa i Orlando, kunne lett bikket over til å bli en klissete se-hvor-vellykket-jeg-er kjendisreportasje.
Men fordi artikkelen er skrevet med varme, forbilledlig ført i pennen av Trygve Sundbø og fortreffelig fotografert av Helge Mikalsen, blir VGs artikkel et nært og hyggelig møte med Golf-Norges største stjerne.
Vi som allerede er golffrelste er egentlig ikke målgruppe for artikkelen. Selv om også vi får en dypere forståelse for hvilken stor stjerne Suzann Pettersen egentlig er.
Det er imidlertid overfor resten av det sportsinteresserte Norge VG-artikkelen virkelig gjør jobben sin.
Nordmenn flest har hørt om Suzann Pettersen, men har bortsett fra det ikke så veldig stor peiling verken på idretten hun bedriver eller på kvaliteten som idrettsutøver.
Marit Bjørgen vil, VG-artikkel eller ei, fortsatt være en større idrettsutøver i de flestes øyne. Men det hjelper golfen utrolig mye når VG skriver at Tutta er blitt en av verdens mest kjente nordmenn.
For er det noe vi nordmenn liker å høre, så er det hvor berømte og anerkjente vi er ute i den store verden.
Når Norges største avis gir folket et portrett lik det vi fikk av Suzann Pettersen, får golfidretten mer troverdighet enn noen festtale eller noen presentasjon av idrettslige ambisjoner noen gang kan klare.
Jeg skal innrømme at jeg ikke er den mest trofaste VG-leseren, og følgelig på langt nær har sett alle utgaver av deres rosa sportsbilag.
Det er derfor med noe grad av usikkerhet jeg påstår at VG aldri har presentert en norsk idrettsutøver over seks sider på en lørdag tidligere.
Men jeg vet at personlig har jeg aldri sett det.
Dessuten vet jeg nå at det er en viss sannhetsgehalt i påstanden om at dagen ikke blir helt den samme uten …
