Når Rory McIlroy åpner munnen, pleier det å bli overskrifter. På nettsider som følger turneringer og golf betting finner man allerede heftig diskusjon om saken, og meningene spriker kraftig. Denne gangen handlet det ikke om et spektakulært slag, men om alt som skjedde utenfor fairway. Etter årets Ryder Cup på Bethpage Black var nordiren tydelig irritert på det amerikanske publikumet, og det satte fart i debatten.
Stemningen var elektrisk fra første hull. Publikum sang, ropte og hisset opp stemningen slik bare amerikanere kan. Ryder Cup på hjemmebane er alltid et sirkus. Men McIlroy mente det hadde gått for langt. Han fortalte etter turneringen at både han og kona hadde fått slengt kommentarer etter seg, og kalte oppførselen «uakseptabel». Han mente rett og slett at golf burde representere en høyere standard.
En reaksjon mange forstår
Forståelig, kanskje. Golf er en idrett der presisjon og ro betyr alt. Et skrik i feil øyeblikk kan være nok til å ødelegge et slag, eller en hel runde. Når publikum begynner å rope mot spillerens familie, handler det ikke lenger om lidenskap, men om respekt.
Flere tidligere spillere støttet McIlroy i etterkant. De pekte på at golf mister noe av sjelen sin hvis atmosfæren blir som på en fotballkamp. Stemning er bra, sa de, men ikke på bekostning av spillet. Flere kommentatorer mente dessuten at arrangørene må ta større ansvar for å kontrollere publikum. Det er tross alt de som setter rammene for hvor grensene går mellom engasjement og respekt.
Likevel er det lett å se at McIlroy traff en nerve. Han sa ikke at entusiasmen måtte bort, bare at folk burde huske hvor de er. Det handler tross alt om en sport som bygger på høflighet, der stillheten før slaget er like viktig som jubelen etterpå.
Kritikken mot McIlroy
Andre synes derimot han burde se litt i speilet. Tidligere US-kaptein Paul Azinger minnet om at McIlroy selv kan være temperamentsfull. Flere ganger har han snudd seg mot publikum og gitt dem klar beskjed når støynivået ble for høyt. «Vil du ha respekt, må du vise den selv,» sa Azinger tørt.
Dessuten, Ryder Cup er ikke en vanlig turnering. Publikum lever seg inn, og spillerne fyrer dem gjerne opp. Noen mener det nettopp er denne intensiteten som gjør arrangementet spesielt. Fjerner man alt bråk, står man kanskje igjen med en hvilken som helst helg på PGA-touren.
Hvor går grensen?
Spørsmålet er egentlig større enn McIlroy. Skal golfen holde fast ved sin gamle etikette, eller tåle at atmosfæren blir litt mer moderne? McIlroy mener grensen ble passert i år. Andre mener han må tåle mer hvis han spiller foran et amerikansk publikum. Sannheten ligger nok et sted midt i mellom.
Symbol eller syndebukk?
McIlroy har lenge vært en tydelig stemme for golfens tradisjoner. -Mange ser på ham som en slags vokter av spillets verdier. Men når han reagerer så kraftig, risikerer han at poenget drukner i temperamentet. Kanskje kunne et roligere svar gjort budskapet klarere. Samtidig er det lett å glemme: han står midt i støyen, med pulsen høyt og alt som står på spill. Ikke rart følelsene tar over av og til.
Konklusjon
Så, gikk han for langt? Kanskje litt. Men han satte fingeren på et tema golfen stadig vender tilbake til: balansen mellom engasjement og respekt. McIlroy kunne nok valgt ordene mer forsiktig, men intensjonen var god. Golfen trenger lidenskap, ja, men også grenser. Og det er akkurat det McIlroy forsøkte å minne alle på.
